Nunquam Non

(English)

Tempura Mutantur: NUNQUAM NON
(for ensemble, 1999)

...and once again this ever-recurring question: the question of what is to be found at the intersection between past and future, in a now where each moment passes into another now, passes into an extended fluid present where the division between past and future disappears, and everything happens at the same time, simultaneously, in an extended space of time where chronology loses its overshadowing presence, and a non-chronological world of sounds appears, despite and because of the underlying mechanisms and time machines, all ticking relentlessly - all these polyphonic clockworks holding everything together, so that the dialogue between linear and non-linear never ceases, and whatever is, both was and constantly becomes, and can thus bear the weight of unforeseen events, of all the ruptures, which only appear to be ruptures, of changes which happen so suddenly that their contexts disappear, and the calculable becomes incalculable - and vise versa - but without breaking down: moving on and on with firm resolve, as if possessing an inner principle, a force of growth, which holds everything together, developing and transforming, seeking to repeat itself yet never doing so, slowly hastening further on, until all posibliities are exhausted...

Cecilie Ore

-------------

(Norwegian)

Tempura Mutantur: NUNQUAM NON
(for ensemble, 1999)

...og enda en gang dette tilbakevendende spørsmål om hva som befinner seg i skjæringspunktet mellom fortid og fremtid, i dette nå hvor øyeblikket går over i enda et nå, går over i et utstrakt flytende presens hvor skillet mellom fortid og fremtid viskes ut og alt skjer på samme tid, samtidig, i et utvidet tidrom hvor kronologien mister sin altoverskyggende posisjon og hvor en ikke-kronologisk lydverden trer frem på tross av og på grunn av alle de underliggende mekanismer eller tidsmaskiner som ubønnhørlig tikker og går, disse polyfone urverk som holder det hele oppe slik at dialogen mellom det lineære og det ikke-lineære aldri opphører, og slik at det som er både var og blir hele tiden, og således kan bære alt det uforutsette, alle bruddene, som bare tilsynelatende er brudd, forandringer som skjer så plutselig at sammenhengene forsvinner, slik at det beregnelige blir uberegnelig og omvendt, men uten å bryte sammen, og med vedvarende standhaftighet beveger det hele seg videre, og videre, som om det besitter et indre prinsipp, en vekstkraft, som holder det oppe, utvikler og transformerer, i søken etter å gjenta seg selv uten noensinne å gjenta seg selv, skynder det hele seg svært langsomt videre inntil alle muligheter er uttømt...

Cecilie Ore